Munchmuseet i Oslo er igjen blitt gjenstand for oppmerksomhet etter nye påstander om mulige uregelmessigheter i deler av samlingen. Opplysningene har allerede satt i gang diskusjoner blant både kunsteksperter og kulturhistorikere.
Ifølge den siste kritikken skal enkelte mindre kjente skisser, notater og personlige gjenstander med tilknytning til Edvard Munch ha blitt registrert på feil måte, plassert i feil kategorier eller vært vanskelige å spore i arkivsystemene over lengre perioder.
Det skal ikke dreie seg om Munchs mest berømte verk, men om materiale som vanligvis oppbevares i magasiner og sikrede områder for bevaring og forskning.
Det som gjør saken spesielt interessant, er spørsmålene den reiser om museets interne rutiner. Hvor nøyaktig blir hvert enkelt objekt dokumentert? Hvor lett er det å følge et verk eller en gjenstand gjennom systemet? Og har museet til enhver tid full oversikt over alt som befinner seg i samlingen?
Saken har naturlig nok vekket minner om det spektakulære tyveriet av «Skrik» i 2004. Den gangen ble Munchs ikoniske maleri stjålet under et væpnet ran, i en hendelse som fikk enorm internasjonal oppmerksomhet.
Den nye kontroversen skal imidlertid være av en helt annen karakter. Her handler bekymringen først og fremst om dokumentasjon, registrering og kontroll – ikke om et nytt dramatisk kunstkupp.
Likevel kan konsekvensene være betydelige. Når det gjelder Edvard Munch, kan selv en liten skisse, et notat eller en personlig gjenstand ha stor betydning for forståelsen av kunstnerens liv og arbeid. Derfor er nøyaktig dokumentasjon avgjørende for både forskning, autentisering og kulturhistorie.
Dermed har saken vokst til noe større enn spørsmålet om enkelte mangelfulle registreringer. Den har satt søkelyset på hvor godt museer egentlig beskytter og dokumenterer nasjonale kulturskatter – og hvor mye tillit publikum skal kunne ha til institusjonene som forvalter dem.
Men det er én detalj ved saken som gjør mysteriet enda mer interessant …
